Medienes favntak

Jeg har nå lest artikkelen "Mot mediedysleksiens tidsalder" av Soilikki Vettenranta, og ble faktisk ganske bekymret.

Vettenranta snakker ikke utelukkende positivt om den rollen media har i livene til dagens ungdom, faktisk så gjør han det motsatte. Vettenranta snakker mye om hvor annerledes det er å vokse opp i dag enn hvordan det var for 10 år siden. Jeg selv er nå 24 år, altså ganske ung, men jeg har vanskeligheter med å forestille meg hvordan det er å være 15 år i dag. Utviklingen har vært enorm.

Det Vettenranta prøver å få frem i artikkelen er at barna trenger tid og mulighet til å lære empati og ansvar, og at de trenger tid til refleksjon. Læreren må fungere både som tolk og som veileder for eleven i møtet med mediene.

Artikkelen begynte med et tema som jeg fant ganske skremmende; det at det som til nå har vært personlige møter mellom mennesker holder på å bli erstattet av det virtuelle, og at det er fare for at den nye generasjonen av barn som vokser opp blir moralsk likegyldige fordi de hele tiden er vitner til vold, krig og urett som finner sted langt borte. Medmennesklighet forutsetter jo fysisk nærhet.

Vettenranta snakker gjennomgående om utfordringene dagens unge, og da også foreldre og lærere gjennom oppdragerrollen, møter gjennom bruk av medier. Videre sier han at mediepedagogikken bør tilby en motvekt til dette og bidra til at unge utvikler en selvkritisk og kulturkritisk holdning til medietekster. Det er nettopp derfor vi må få inn mediene i skolen. Vi må utfordre skolens tradisjonelle oppdragerrolle og kaste oss ut i mediehverdagen. Det kan ikke være slik at barna møter et "samfunn" på skolen og et annet et når de kommer hjem og setter seg foran datamaskinen. Mediekulturen og skolekulturen må komme nærmere hverandre.

Det var dette som var grunnen til at jeg valgte å studere Digital kompetanse for læring. Jeg vil være med på å gjøre dette lettere for elevene, og jeg føler absolutt at dette studiet er med på å gjøre meg bedre rustet til oppgaven jeg er i ferd med å ta på meg.