Kanskje er det ikke alltid at man tenker over hva det er man legger ut på internett, slik som for eksempel svogeren min som la ut et badebilde av sønnen på sin facebookside. Han visste ikke at hans profil var åpen for alle, og han var heldig som hadde noen som minnet ham på at badebilder av små barn kanskje ikke bør ligge på nettet. Han tenkte ganske enkelt ikke i den retningen at noen kunne komme på å misbruke bildet i det hele tatt. Han var ganske enkelt stolt av sønnen sin og ville vise frem bildet.
Som lærere og oppdragere på mange måter er det nødvendig at vi lærer opp elevene i ”nettvett” og lover og regler som gjelder for publisering av digitale bilder. Vi må gå foran som gode eksempler på hvordan ting skal gjøres på den riktige måten. Det er bedre å be om tillatelse fra foreldrene en gang for mye enn en gang for lite, og det er også nødvendig at elevene vet at læreren ber foreldrene om tillatelse. Dette skal og bør ikke skjules for elevene på noen måte. De bør også få lov til å si ifra dersom det er bilder som de ikke vil at man skal publisere. Riktig nok er det forskjell på om det er en offentlig nettside eller om det er en passordbeskyttet LMS. Men dette må også alle parter informeres om. Det er ikke sikkert at alle vet hva som er forskjellen. Det er ikke sikkert at alle foreldrene vet hva LMS er. Det jeg prøver å få frem er at akkurat når det gjelder å ta bilder av elevene og publisere dem på nettet, samme hvor gode tanker du har rundt det, så er det ikke sikkert at alle ser på bildet på samme måte.
Forsiktighet er nødvendig på dette punktet, og alle som er involverte har lov til å si nei og ønskene deres skal bli respekterte. Det må ikke bli slik at noen opplever at de blir presset til å gå med på noe de ikke vil. Noen er generelt skeptiske til alt som har med internett å gjøre. Selvfølgelig kan man da som lærer prøve å forklare hvordan ting henger sammen, men uansett så må ingen føle seg presset på dette punktet. Det er foreldrene som bestemmer til barna er 15 år, da kan de dessverre bestemme selv, hvor lurt det enn nå er J
Viser innlegg med etiketten DKL 101. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten DKL 101. Vis alle innlegg
mandag 23. november 2009
Lyd i undervisninga
Eg kan så vidt hugse at eg brukte lyd som del av læringsmetode då eg sjølv gjekk på barne- og ungdomsskulen. Vi komponerte musikk på datamaskina sjølve ved hjelp av programmet Musicator i musikkfaget, og vi prøvde oss fram med lydopptak når vi skulle gjere intervju og liknande. Eg kan også hugse at vi ein gong las eit stykke inn på kassett, for så å høyre på opptaket etterpå ilag med lærar. Dette siste dømet er frå då eg gjekk i 6.klasse, og dersom eg ikkje tek heilt feil så var dette då i 1997-1998. Det er ganske lenge sidan med tanke på den teknologiske utviklinga som har vore sidan då, men likevel så har ikkje skulen utvikla seg i samsvar med teknologien.
Eg forstår rett og slett ikkje kvifor. For det første så er lyd enkelt å arbeide med. Eit dataprogram som til dømes Audacity er gratis, det er enkelt å arbeide med og det gir absolutt meirverdi i ein undervisningssituasjon. I tillegg til dette så vil arbeid med digital lyd også bidra til variasjon i undervisninga, eit variert vurderingsgrunnlag for læraren og det er en arbeidsmåte som treff elevane i deira digitale mediekvar. Det einaste som kanskje er vanskeleg med digital lyd slik eg ser det, er vurderinga. Læraren må vere kompetent på området for å kunne gje elevane ei rettferdig vurdering. Ut ifrå slik eg ser det så må det vere her problemet ligg. Dagens lærarar er rett og slett ikkje kompetente nok.
Eg forstår rett og slett ikkje kvifor. For det første så er lyd enkelt å arbeide med. Eit dataprogram som til dømes Audacity er gratis, det er enkelt å arbeide med og det gir absolutt meirverdi i ein undervisningssituasjon. I tillegg til dette så vil arbeid med digital lyd også bidra til variasjon i undervisninga, eit variert vurderingsgrunnlag for læraren og det er en arbeidsmåte som treff elevane i deira digitale mediekvar. Det einaste som kanskje er vanskeleg med digital lyd slik eg ser det, er vurderinga. Læraren må vere kompetent på området for å kunne gje elevane ei rettferdig vurdering. Ut ifrå slik eg ser det så må det vere her problemet ligg. Dagens lærarar er rett og slett ikkje kompetente nok.
onsdag 11. november 2009
Opplæring i regneark
Jeg trodde i utgangspunktet at jeg kunne å bruke regneark. Så feil kan man altså ta.
Den opplæringen jeg har fått tidligere fikk jeg første året på videregående skole der vi brukte Microsoft Excel i økonomifaget jevnt og trutt gjennom hele året.
Men, så leste jeg igjennom de to leksjonene som ble lagt ut i studiet, og jeg hadde virkelig ingen anelse om hvor mye annet regnearkprogrammene kunne brukes til.
Så når jeg nå tenker tilbake på hvor mye tid som ble brukt på å lære oss det som nå virker som om det var bare det absolutt mest grunnleggende, så blir jeg litt skeptisk. Hvor mye tid er det egentig meningen at vi som lærere skal bruke på å lære elevene å bruke verktøyet? Hvor mye tid er det forsvarlig å bruke? En viss tidsbruk kan forsvares ut ifra den femte grunnleggende ferdigheten og kompetansemålene i Kunnskapsløftet, men dersom elevene virkelig skal KUNNE å bruke regnearksverktøyet så tror jeg ikke at den tidsbruken som trengst kan forsvares.
Dette er et dillemma som alle lærere står overfor. Hva skal legges mest vekt på? Er noen emner viktigere enn andre? Og vil ikke denne avgjørelsen bli svært subjektiv siden den nok er basert på lærerens egne erfaringer og hva læreren synes er mest interessant?
I tillegg kommer det jo andre spørsmål opp; når skal lærerne lære det? Er det skoleledelsens ansvar eller er det opp til den enkelte lærer? Det virker som om antallet spørsmål rundt problematikken øker proporsjonalt med hvor mye jeg tenker på det.
Den opplæringen jeg har fått tidligere fikk jeg første året på videregående skole der vi brukte Microsoft Excel i økonomifaget jevnt og trutt gjennom hele året.
Men, så leste jeg igjennom de to leksjonene som ble lagt ut i studiet, og jeg hadde virkelig ingen anelse om hvor mye annet regnearkprogrammene kunne brukes til.
Så når jeg nå tenker tilbake på hvor mye tid som ble brukt på å lære oss det som nå virker som om det var bare det absolutt mest grunnleggende, så blir jeg litt skeptisk. Hvor mye tid er det egentig meningen at vi som lærere skal bruke på å lære elevene å bruke verktøyet? Hvor mye tid er det forsvarlig å bruke? En viss tidsbruk kan forsvares ut ifra den femte grunnleggende ferdigheten og kompetansemålene i Kunnskapsløftet, men dersom elevene virkelig skal KUNNE å bruke regnearksverktøyet så tror jeg ikke at den tidsbruken som trengst kan forsvares.
Dette er et dillemma som alle lærere står overfor. Hva skal legges mest vekt på? Er noen emner viktigere enn andre? Og vil ikke denne avgjørelsen bli svært subjektiv siden den nok er basert på lærerens egne erfaringer og hva læreren synes er mest interessant?
I tillegg kommer det jo andre spørsmål opp; når skal lærerne lære det? Er det skoleledelsens ansvar eller er det opp til den enkelte lærer? Det virker som om antallet spørsmål rundt problematikken øker proporsjonalt med hvor mye jeg tenker på det.
fredag 16. oktober 2009
Digitale bilete
Her er først eit bilete i breiddeformat der hovudmotivet er plassert på midten.
Vidare ser vi same biletet, men der hovedmotivet er plassert etter tredjedelsregelen.
Vidare ser vi same biletet, men der hovedmotivet er plassert etter tredjedelsregelen.
Etter mi meining, så kom hovudmotivet best til sin rett i det første, altså det øverste biletet. Dette kan vere fordi at motivet var større her. Men samtidig så er det noko med bilete nummer to som er meir spanande - eg kan ikkje heilt setje fingeren på kva dette er. Det er vel akkurat dette som er heile fascinasjonen bak tredjedelsregelen reknar eg med.
Vidare ser vi på same motivet, men her har biletet kvadratisk format.
Her forsvinn eigentleg det eg likte ved biletet i utgangspunktet, nemleg at det gule bladet skilde seg slik ut frå dei grøne som var rundt det. Vi mista rett og slett store delar av biletet. Men eg kunne jo gjort noko med storleiken då. Samtidig verkar biletet mykje meir kjedeleg rett og slett.
No skal eg sjå på eit bilete med andre komposisjonsmessige verkemiddel.
(Eg har berre ikkje komt så langt enda for den som måtte lure)
onsdag 7. oktober 2009
Digitale tekstar - Plagiat
Plagiat er et økende problem i den norske skolen. IKT gjør rett og slett plagiat enklere. Det er ikke noe heksekunst å klippe ut og lime inn.
Da jeg gikk på ungdomsskolen gjorde jeg det selv. Vi skulle skrive en novelle og jeg fant en novelle jeg likte i et gammelt ukeblad på loftet hjemme. Tilbakemeldingen fra lærer var at novellen min hadde en helt ok oppbygging, men at den var spekket med så mange klichèer at toppkarakteren kunne jeg se langt etter. Det var den dårligste karakteren jeg noen gang hadde fått på en stiloppgave. Nå i etterkant ser jeg jo at det egentlig var en topp tilbakemelding, for jeg har ikke plagiert siden.
Senere, på videregåande skole, ble jeg beskylt for plagiat, men denne gangen uten grunn. Dette var snakk om en personbeskrivelse av "Hamlet" i engelsk, og det var en oppgave jeg hadde jobbet svært mye med. Læreren min påstod at det språklige nivået på teksten lå over min kompetanse. Jeg prøvde å forklare at jeg hadde arbeidet mye med teksten og sa at han godt kunne lete på internett og se om han kunne finne noe som lignet, men han ville ikke høre.
Jeg mener at plagiat ikke egentlig trenger å være et problem. Det har ganske enkelt med opplæring i kritisk kildebruk og det å opplyse elevene om hva plagiat egentlig er. I bunn og grunn har vel ingen egentlig lyst til å jukse. Det har nok mye med læreren å gjøre også, hva læreren legger vekt på, hvordan skriveprosessen er organisert og hvordan oppgavene er formulert. Dersom vi skal få slutt på plagiat i skolen må vi tilpasse oppgavene på en måte som gjør at plagiat ikke lønner seg. Vi må gi rom for subjektive meninger og vi må være mer oppfinnsomme når vi lager oppgavene. Det er ikke lenger mulig å gi elevene en oppgave som lyder; "Skriv om livet til Edvard Grieg", uten å få side opp og side ned med kopiert tekst.
En ting man kan gjøre er å dele opp skriveprosessen i flere deler, der elevene får veiledning i flere trinn. På denne måten vil læreren se om eleven faktisk har lært noe om temaet, samtidig som læreren vil lære mye om måten elevene jobber på. Da har læreren et bedre utgangspunkt når sluttvurderingen på arbeidet skal gis.
Som lærer må man vere klar overfor elevene med tanke på hva som blir godtatt og hva som ikke blir godtatt. Man må gjøre elevene klar over at plagiat er å stjele. Dersom læreren er tydelig på disse punktene tror jeg mye er gjort allerede.
Da jeg gikk på ungdomsskolen gjorde jeg det selv. Vi skulle skrive en novelle og jeg fant en novelle jeg likte i et gammelt ukeblad på loftet hjemme. Tilbakemeldingen fra lærer var at novellen min hadde en helt ok oppbygging, men at den var spekket med så mange klichèer at toppkarakteren kunne jeg se langt etter. Det var den dårligste karakteren jeg noen gang hadde fått på en stiloppgave. Nå i etterkant ser jeg jo at det egentlig var en topp tilbakemelding, for jeg har ikke plagiert siden.
Senere, på videregåande skole, ble jeg beskylt for plagiat, men denne gangen uten grunn. Dette var snakk om en personbeskrivelse av "Hamlet" i engelsk, og det var en oppgave jeg hadde jobbet svært mye med. Læreren min påstod at det språklige nivået på teksten lå over min kompetanse. Jeg prøvde å forklare at jeg hadde arbeidet mye med teksten og sa at han godt kunne lete på internett og se om han kunne finne noe som lignet, men han ville ikke høre.
Jeg mener at plagiat ikke egentlig trenger å være et problem. Det har ganske enkelt med opplæring i kritisk kildebruk og det å opplyse elevene om hva plagiat egentlig er. I bunn og grunn har vel ingen egentlig lyst til å jukse. Det har nok mye med læreren å gjøre også, hva læreren legger vekt på, hvordan skriveprosessen er organisert og hvordan oppgavene er formulert. Dersom vi skal få slutt på plagiat i skolen må vi tilpasse oppgavene på en måte som gjør at plagiat ikke lønner seg. Vi må gi rom for subjektive meninger og vi må være mer oppfinnsomme når vi lager oppgavene. Det er ikke lenger mulig å gi elevene en oppgave som lyder; "Skriv om livet til Edvard Grieg", uten å få side opp og side ned med kopiert tekst.
En ting man kan gjøre er å dele opp skriveprosessen i flere deler, der elevene får veiledning i flere trinn. På denne måten vil læreren se om eleven faktisk har lært noe om temaet, samtidig som læreren vil lære mye om måten elevene jobber på. Da har læreren et bedre utgangspunkt når sluttvurderingen på arbeidet skal gis.
Som lærer må man vere klar overfor elevene med tanke på hva som blir godtatt og hva som ikke blir godtatt. Man må gjøre elevene klar over at plagiat er å stjele. Dersom læreren er tydelig på disse punktene tror jeg mye er gjort allerede.
mandag 28. september 2009
Øvingsoppgåve 6.2 - Peder pedagog
IKT er alltid svaret!
Uansett hvilket kompetansemål vi ønsker å nå i læreplanene skal alle norske
elever bruke IKT i alle timene. Dette er noe regjeringen har bestemt (X1). All
forskning viser at IKT gir mer effektiv læring (X2). Elevene synes også at det er mer
motiverende å lære når de får lov til å bruke IKT-verktøy. Elevene kaster seg
over oppgavene med iver og glød bare de får lov til å sitte bak et tastatur (X3).
Utfordringen er utsyrssituasjonen. For at elevene skal bruke IKT-verktøyene
effektivt, må de ha skikkelig utstyr(X4). Det er avgjørende nødvendig at hver elev
får tilgang til en maskin med minst 2GB internminne, en prosessor med minst
4,2GhZ arbeidshastighet, og internt platelager på minst 200 GB. Det er en
kjensgjerning at alle pedagogiske program krever slik maskinkraft (X5).
Internettilgangen er ikke lenger noe problem. Det en kjent sak at nesten alle
grunnskoler, og alle videregående skoler, har tilstrekkelig båndbredde til at alle
elevene kan bruke de ressursene de finner på Nettet (X6).
Peder Pedagog
Min respons:
Eg har limt inn teksten som Peder Pedagog har skrive, og sett inn (X)-ar der eg meiner at teksten er mangelfull i forhold til retningslinjene for akademisk skriving.
X1 – Her skulle det ha vore ei kjeldehenvisning. Peder Pedagog kan ikkje kome med slike utsegn utan byggje dei på akademiske kjelder. I tillegg til dette er eg ganske sikker på at dette er direkte feil.
X2/X3 – Mangelfull kjeldehenvisning.
X4/X5 – Det er kanskje tilrådeleg at alle elevar har tilgang til slikt utstyr, men det er absolutt ikkje 100 % nødvendig. I tillegg kjem Peder Pedagog her med opplysningar som ikkje stemmer. Det er slett ikkje alle program som krev slik maskinkraft.
X6 – Ein kan ikkje kome med slike utsegn utan å vise til akademiske kjelder. Dessutan så er eg ganske sikker på at dette ikkje stemmer, sjølv om eg ikkje har nokon akademiske kjelder sjølv å vise til som motbeviser det Peder Pedagog seier.
Ingen av dei opplysningane som Peder Pedagog kjem med i dette stykket kan etterprøvast, det vil i praksis seie at Peder Pedagog ikkje har følgt retningslinjene for akademisk skriving. Der det står (X) i teksten med eit påfølgjande nummer skulle det vore vist til ei akademisk kjelde for at denne teksten skulle blitt godkjent som eit fagleg arbeid.
Uansett hvilket kompetansemål vi ønsker å nå i læreplanene skal alle norske
elever bruke IKT i alle timene. Dette er noe regjeringen har bestemt (X1). All
forskning viser at IKT gir mer effektiv læring (X2). Elevene synes også at det er mer
motiverende å lære når de får lov til å bruke IKT-verktøy. Elevene kaster seg
over oppgavene med iver og glød bare de får lov til å sitte bak et tastatur (X3).
Utfordringen er utsyrssituasjonen. For at elevene skal bruke IKT-verktøyene
effektivt, må de ha skikkelig utstyr(X4). Det er avgjørende nødvendig at hver elev
får tilgang til en maskin med minst 2GB internminne, en prosessor med minst
4,2GhZ arbeidshastighet, og internt platelager på minst 200 GB. Det er en
kjensgjerning at alle pedagogiske program krever slik maskinkraft (X5).
Internettilgangen er ikke lenger noe problem. Det en kjent sak at nesten alle
grunnskoler, og alle videregående skoler, har tilstrekkelig båndbredde til at alle
elevene kan bruke de ressursene de finner på Nettet (X6).
Peder Pedagog
Min respons:
Eg har limt inn teksten som Peder Pedagog har skrive, og sett inn (X)-ar der eg meiner at teksten er mangelfull i forhold til retningslinjene for akademisk skriving.
X1 – Her skulle det ha vore ei kjeldehenvisning. Peder Pedagog kan ikkje kome med slike utsegn utan byggje dei på akademiske kjelder. I tillegg til dette er eg ganske sikker på at dette er direkte feil.
X2/X3 – Mangelfull kjeldehenvisning.
X4/X5 – Det er kanskje tilrådeleg at alle elevar har tilgang til slikt utstyr, men det er absolutt ikkje 100 % nødvendig. I tillegg kjem Peder Pedagog her med opplysningar som ikkje stemmer. Det er slett ikkje alle program som krev slik maskinkraft.
X6 – Ein kan ikkje kome med slike utsegn utan å vise til akademiske kjelder. Dessutan så er eg ganske sikker på at dette ikkje stemmer, sjølv om eg ikkje har nokon akademiske kjelder sjølv å vise til som motbeviser det Peder Pedagog seier.
Ingen av dei opplysningane som Peder Pedagog kjem med i dette stykket kan etterprøvast, det vil i praksis seie at Peder Pedagog ikkje har følgt retningslinjene for akademisk skriving. Der det står (X) i teksten med eit påfølgjande nummer skulle det vore vist til ei akademisk kjelde for at denne teksten skulle blitt godkjent som eit fagleg arbeid.
fredag 18. september 2009
Gratis-prinsippet i studiet
Gratisprinsippet i studiet er etter mi meining svært viktig for at vi som framtidige lærarar skal kunne bruke det vi lærer no når vi seinare kjem ut i skulen. Vi kan ikkje rekne med eller forvente at skulen vi skal arbeide på har dyr programvare, og heller ikkje kan vi forvente at foreldra skal sørgje for at elevane har tilgang til desse programma heime. Ved å bruke gratis programvare kan alle elevane bruke same programma både heime og på skulen. Det at alle brukar same programma er viktig for at undervisninga skal bli best mogeleg. Samtidig er det enklare for læraren dersom han/ho kun har eitt program å konsentrere seg om i gangen.
Det at vi stort sett brukar gratisprogram gjer generelt sett overføringsverdien til skulekvardagen svært stor. Dette er viktig med tanke på motivasjon for oss som lærarstudentar. Det å sjå at det vi lærer her på høgskulen kan vidareførast i ein arbeidssituasjon er sentralt.
I tillegg til dette er det jo greit at ting er så billeg som mogeleg for oss studentar:)
Det at vi stort sett brukar gratisprogram gjer generelt sett overføringsverdien til skulekvardagen svært stor. Dette er viktig med tanke på motivasjon for oss som lærarstudentar. Det å sjå at det vi lærer her på høgskulen kan vidareførast i ein arbeidssituasjon er sentralt.
I tillegg til dette er det jo greit at ting er så billeg som mogeleg for oss studentar:)
Abonner på:
Innlegg (Atom)